Samlingen på skjærene

Båten ut til skjærene tar kortere tid enn det tar å bestemme seg for å dra. Skjærene stikker så vidt opp av vannet, mørke og glatte og rennende våte, og på dem lå gråselene i de formene tunge dyr lager når de er ferdige med å svømme. De gjorde ingenting. Det er det en hvileplass er. Om en uke eller to ville de første ungene i sesongen komme, og skjærene ville høres helt annerledes ut.

Polly valgte seg en hannsel nær kanten som virket villig. "Hvor mange er dere i familien din?" spurte hun, et spørsmål som betyr noe på et gjestehus og ingenting i det hele tatt her ute. Han tenkte på det slik et dyr gjør regnestykker det aldri har hatt bruk for. Alle på dette skjæret, tilbød han til slutt, og alle på det neste.

"Har du noen brødre eller søstre?" Nesten helt sikkert, sa han. Han hadde ingen måte å vite hvilke på. Orknøyene får rundt tjueto tusen gråselunger i året, mer enn én av ti av alle gråseler som lever. En sel som er født på disse skjærene kan tilbringe året hvor som helst fra Shetland til irskekysten og dukke opp igjen, uten seremonier, på steinen den ble født på.

Polly prøvde en setning høyt. "Jeg vil bruke tid med familien min i dag." Det hørtes rart ut på et skjær der ingen drar og ingen kommer med vilje. Så prøvde hun en annen. "Selv om vi bor langt fra hverandre, holder vi alltid kontakten." Hannselen tenkte lenger på den. Den er nærmere, sa han, hvis du godtar at å holde kontakten kan bety å komme tilbake til det samme skjæret i den samme måneden og ikke si noe som helst.