Middag begravd ved daggry

Ved en liten innsjø omkranset av damp fant Polly en rekke store gryter som sto ved siden av dype hull skåret ned i den bare, svertede bakken. En kokk i tykt forkle jobbet seg nedover rekken og senket en forseglet gryte ned i hvert hull med et tau, og Polly slo seg ned på et gjerde i nærheten for å se på, nysgjerrig på hva som kunne være verdt å koke i et hull i bakken.

Hver gryte inneholdt lag av kjøtt, pølse, kål og rotgrønnsaker, tett forseglet og senket ned i jord som varmes nedenfra til omtrent samme temperatur som kokende vann. Ingen flamme rører noe av det. Varmen kommer helt og holdent fra vulkanen under hele dalen, og stiger opp gjennom sprekker som ble gravd ut og merket med steinringer for generasjoner siden, lenge før noen målte temperaturen vitenskapelig.

Kokken forklarte, mer med håndbevegelser enn med ord, at grytene går ned tidlig og blir liggende begravd i seks eller sju timer mens alle drar av gårde for å besøke innsjøen, hagene eller byen, og kommer tilbake først når det er tid for å grave opp middagen igjen. Det er, virket det som han sa, det enkleste måltidet på øya å sette i gang, og det desidert rareste kjøkkenet å lage det i.

Da den første gryta kom opp, veltet dampen ut av den i en tykk sky, og lukten av langtidskokt kjøtt og kål drev over hele lysningen. Polly ble ikke igjen til selve måltidet, men hun så kokken bære det bort med stolthet, som om det var han, og ikke fjellet, som hadde gjort alt arbeidet.