De to siste hagene i Europa

På en grønn åsside over nordkysten løp rader av klipte tebusker nedover i lange, ryddige striper mot havet, nesten så jevne som om de var tegnet med linjal. Polly landet på en lav steinmur i kanten av plantasjen og så utover et av bare to steder igjen på hele det europeiske kontinentet der te fremdeles dyrkes kommersielt, og det eneste som er åpent for besøkende.

Plantasjen ble startet i atten hundre og åttitre, etter at en sykdom utryddet appelsinene som en gang var øyas viktigste eksportvare. På jakt etter noe annet den vulkanske jorda kunne bære, importerte en lokal dyrker tebusker sammen med engelske maskiner bygd for å bearbeide dem, og begge deler har vært i nesten sammenhengende bruk siden, noe som gjør dette til den eldste tegården i Europa med god margin.

Inne i den lave fabrikkbygningen ruller, sorterer og tørker jernmaskiner på over hundre år fortsatt bladene nesten nøyaktig slik de gjorde da de først kom med skip. Arbeiderne plukker fremdeles de nyeste skuddene for hånd langs terrassene, siden de myke toppbladene gir den beste teen, og ingenting her sprøytes med plantevernmidler, en regel dyrkerne har holdt helt fra begynnelsen.

Polly gikk langs en varm terrasse og strøk mot rader av blanke grønne blader som luktet svakt av gress og regn. Et sted nedover skråningen hadde fem generasjoner dyrkere holdt denne åssiden nøyaktig slik den skulle være, én omhyggelig høsting om gangen.