Ni øyer, tre plater

Polly kom inn lavt over en kystlinje av svart vulkansk stein, der grønne jorder løp helt ut til stupkanten og tåke gled langsomt over runde åser lenger inne i landet. Dette var São Miguel, den største av de ni øyene som utgjør Asorene, alene midt i Nord-Atlanteren. Salt luft blandet seg med lukten av våt jord og nyslått gress, og et sted der nede gol en hane fra en gård hun ennå ikke kunne se.

Hele øya finnes på grunn av en søm langt under havbunnen, et sted der tre av de store platene som bærer kontinentene, maler langsomt mot hverandre. Nord-Amerika drar én vei, Europa en annen, og Afrika presser på fra sør, og der de tre kantene møtes, finner varme og trykk veien opp gjennom sprekker i jordskorpen. Hver eneste øy i denne kjeden ble bygd på samme måte, ett utbrudd om gangen, av ingenting annet enn ild og avkjølt stein.

Nesten hvert jorde på São Miguel er kantet av en hekk av hortensiaer, blå og fiolette og noen ganger svakt rosa, plantet så tett at de ser ut som om de er malt inn i landskapet. Bønder hentet plantene fra Asia på attenhundretallet, rett og slett for å markere grensene mellom beitene, uten å ane at de skulle bli øyas kjennetegn. Den vulkanske jorda, rik på mineraler, gjør kronbladene dypere blå enn den samme blomsten blir nesten noe annet sted i verden.

Lenger inne i landet reiste de grønne åsene seg og foldet seg rundt brede, stille kjeler som Polly ikke kunne se ned i fra kysten. Damp steg svakt opp fra et sted der inne, tynne hvite tråder mot den grå himmelen, og hun snudde flukten mot høylandet for å se hva som lagde den.