Dinner Buried at Dawn

Near a small lake ringed with steam, Polly found a row of large pots standing beside deep holes cut into the bare, blackened ground. A cook in a heavy apron worked down the line, lowering a sealed pot into each hole with a rope, and Polly settled on a nearby rail to watch, curious what could possibly be worth cooking in a hole in the ground.

Ved en liten innsjø omkranset av damp fant Polly en rekke store gryter som sto ved siden av dype hull skåret ned i den bare, svertede bakken. En kokk i tykt forkle jobbet seg nedover rekken og senket en forseglet gryte ned i hvert hull med et tau, og Polly slo seg ned på et gjerde i nærheten for å se på, nysgjerrig på hva som kunne være verdt å koke i et hull i bakken.

Each pot held layers of meat, sausage, cabbage, and root vegetables, sealed tight and lowered into earth heated from below to roughly the temperature of boiling water. No flame touches any of it. The heat comes entirely from the volcano beneath the whole valley, rising up through cracks that were dug out and marked with stone rings generations ago, long before anyone measured the temperature scientifically.

Hver gryte inneholdt lag av kjøtt, pølse, kål og rotgrønnsaker, tett forseglet og senket ned i jord som varmes nedenfra til omtrent samme temperatur som kokende vann. Ingen flamme rører noe av det. Varmen kommer helt og holdent fra vulkanen under hele dalen, og stiger opp gjennom sprekker som ble gravd ut og merket med steinringer for generasjoner siden, lenge før noen målte temperaturen vitenskapelig.

The cook explained, more with gestures than words, that the pots go in early and stay buried for six or seven hours while everyone goes off to visit the lake, the gardens, or the town, coming back only when it is time to dig dinner up again. It is, he seemed to say, the easiest meal on the island to start and by far the strangest kitchen to cook it in.

Kokken forklarte, mer med håndbevegelser enn med ord, at grytene går ned tidlig og blir liggende begravd i seks eller sju timer mens alle drar av gårde for å besøke innsjøen, hagene eller byen, og kommer tilbake først når det er tid for å grave opp middagen igjen. Det er, virket det som han sa, det enkleste måltidet på øya å sette i gang, og det desidert rareste kjøkkenet å lage det i.

When the first pot came up, steam poured out of it in a thick cloud, and the smell of slow-cooked meat and cabbage drifted across the whole clearing. Polly did not stay for the meal itself, but she watched the cook carry it away proudly, as if he, and not the mountain, had done all the work.

Da den første gryta kom opp, veltet dampen ut av den i en tykk sky, og lukten av langtidskokt kjøtt og kål drev over hele lysningen. Polly ble ikke igjen til selve måltidet, men hun så kokken bære det bort med stolthet, som om det var han, og ikke fjellet, som hadde gjort alt arbeidet.