Nittidagerskornet

Baren i Kirkwall hadde fem bord og en peis, og døra åpnet rett ut i en gate av grå stein med katedralen øverst. Polly tok bordet nærmest varmen, for etter en dag på sjøen finnes det ikke noe annet bord. "Kan jeg få se menyen?" spurte hun, og fikk et kort med færre retter enn hun ventet, og flere av dem lokale.

"Kan du anbefale en god rett?" Eieren var en hegre, som er en fugl bygd for å stå bak en disk, og hun anbefalte bannocken uten å nøle. Bere er en bygg de har dyrket her i århundrer, et seksradskorn som noen kaller nittidagersbygg fordi det modnes fort nok til å bli ferdig i løpet av en nordlig sommer. Malt til beremel blir det en flat, mørk bannock som smaker av åkeren den kom fra.

"Har dere vegetarretter?" spurte Polly, og hegren pekte tilbake på den samme linja på kortet. Bannock, smør og crowdie, den myke ferskosten gårdene alltid har laget. Det samme kornet får et nytt liv på den andre siden av byen, på destilleriet under tårnet, i drift siden syttenhundreognittiåtte, der hele gata lukter varm malt en riktig morgen.

"Kan vi få regningen, takk?" sa Polly da tallerkenen var tom, og hegren tok seg god tid med å komme med den, noe som er en kompliment. Ute hadde vinden lagt seg til det øyene regner som stille. Polly gikk opp den grå gata forbi den røde sandsteinen i katedralen med smaken av et hardt klima i ganen.