Stolen ved peisen

Gjestehuset lå ovenfor havna med døra på lesiden, som på disse øyene er den siden man bygger en dør på. Det ble drevet av en søye fra North Ronaldsay, en av strandsauene som lever av tang helt nord i øygruppen. Polly sto i gangen med regnet rennende av seg. "Har dere noen ledige rom?"

Det var rom ledig. Det pleier det å være i september. Polly sa: "Jeg vil gjerne ha et stille rom, takk." Søya ventet lenge nok til å være høflig om det. Rommene bak vender mot tunet, rommene foran vender mot sjøen, og vinden finner begge. Ingenting her er stille slik en besøkende mener det. Det øyene tilbyr i stedet, er en vind så jevn at du slutter å høre den etter to netter.

"Kan du hjelpe meg med bagasjen, er du snill?" Søya bar bagen opp selv og satte den ved en stol foran peisen, og stolen var grunnen til at Polly sluttet å snakke. Rammen var av drivved, for her vokser det ingen trær, og hver planke i de gamle husene kom inn med sjøen. Ryggen var av havrehalm, tvunnet og sydd til en hette som buer seg fram over skuldrene. En snekker i Kirkwall som het David Kirkness gjorde den gamle gårdsvanen om til en fast modell midt på attenhundretallet.

"Når er utsjekk?" spurte Polly, for her bestemmer ferga alt. Så satte hun seg i stolen. Halmhetta tok trekken fra døra, peisen fortsatte å gjøre det peiser gjør, og for første gang siden båten kunne hun høre seg selv puste.