Båten kommer inn

Morgenbåten kom inn forbi et lavt nes og la til i Stromness, der husene står med ryggen mot sjøen og gavlene vendt mot vinden. Polly satte foten på våte steinheller og forsto vinden med en gang. Det var ikke et vindkast. Det var en tilstand. En collie satt ytterst på kaia og holdt øye med fortøyningene. Polly gikk bort til ham. "Kan du vise meg veien?"

Han spurte hvor hun ville, og hun innrømmet at hun ikke visste det ennå. Det er et rimelig svar her. Øyene teller nesten sytti, omtrent tjue av dem er bebodd, og ingen av dem ligger langt fra sjøen. Det finnes ingen skog, ingen leplanting, ingenting som er høyere enn en pipe på et gårdshus. "Kan du si meg hvor jeg kan ta bussen?" spurte hun, og han nikket mot et leskur øverst i bakken.

Så gjorde hun feilen til en fugl som har tilbrakt en sommer i storbyer. "Hvor lang tid tar det å gå til sentrum?" Collien så bortover den ene hellelagte gata som går gjennom hele byen, så smal enkelte steder at en bil må slå inn speilene. Elleve minutter, sa han, hvis du stopper og ser i vinduene.

"Kan du fortelle meg om det skjer noe interessant i dag?" Han tok spørsmålet på alvor. Fergeruta er lokalnyhetene her, sa han, og alt annet kommer med den. Det gikk en båt ut til selskjærene senere i uka. Det fantes et kapell bygd av krigsfanger. Det fantes en landsby som lå under en sandklitt i fire tusen år, helt til en storm tok klitten bort.