Tåken lukker seg bak henne

På sin siste ettermiddag steg Polly høyt over kysten en gang til, over teterrassene, krateret med de to innsjøene og den stille skogen der priolo fortsatt roper dypt inne blant laurbærtrærne. Derfra oppe så øya ut nøyaktig som det den er: én lang kjede av gamle vulkaner, fortsatt svakt varme, fortsatt langsomt på vei til å kjølne til grønt.

Fiskebåter var på vei tilbake inn i havnen under henne, små hvite former som trakk tynne kjølvann over et mørknende hav, og lysene kom på ett etter ett langs kystveien. Lukten av vedrøyk drev opp fra et sted nær stranden og blandet seg med det siste av den salte luften.

En tåkebanke rullet inn fra havet slik den hadde gjort hele uken, gled først over krateret, så over tejordene, så over selve havnen, og foldet hele øya ut av syne under henne. Polly hadde sett den gjøre dette før, tålmodig og uten hast, som om øya helst ville forsvinne langsomt heller enn på én gang.

Hun svingte ut over åpent vann mens det siste lyset holdt seg ved horisonten, og lot bak seg en øy som fortsatt kokte middagen sin under bakken, fortsatt dyrket teen sin ett omhyggelig blad om gangen, og fortsatt, et sted dypt inne i en gammel skog, holdt en liten grå fugl trygg.