Fuglen som ble oppgitt to ganger

Langt øst på øya fulgte Polly tregrensen opp i en skog som ikke lignet noe på kysten, floker av gamle laurbærtrær kledd i mose, med et løvtak så tett at lite sollys nådde bakken. Denne kjølige, fuktige skogen rundt Pico da Vara er det siste tilfluktsstedet for en liten grå og rosa fugl som ikke finnes noe annet sted på kloden, priolo, og Polly hadde kommet for å se om hun kunne finne en.

Fuglen forsvant nesten to ganger. Observasjonene stoppet helt i nitten hundre og trettito, og i mer enn tretti år trodde de fleste at den var borte for godt, helt til en liten bestand ble gjenoppdaget i nitten hundre og sekstisju, gjemt i akkurat denne typen skog. Selv etter det fortsatte jordbruk og hurtigvoksende fremmede trær å krympe hjemmet dens, til det var færre enn hundre hekkende par igjen, noe som gjør den, etter de fleste tellinger, til den nest sjeldneste sangfuglen i hele Europa.

Det som reddet priolo, var tålmodig og lite glamorøst arbeid. Frivillige og forskere brukte flere tiår på å rydde bort fremmede trær og plante tilbake den langsomme, hjemlige laurbæren som fuglen faktisk er avhengig av for mat og ly. Polly så to av dem lette fra en lav gren, et mykt glimt av rosa bryst mot det mørkegrønne, mens de ropte til hverandre i korte, lave toner før de forsvant inn i løvtaket igjen.

Hun ventet lenge i stillheten og håpet på ett blikk til, men skogen lukket seg over fuglene så fullstendig som om de aldri hadde vært der. Det føltes som en rettferdig byttehandel, tenkte Polly: en liten stillhet, i bytte mot en art som fortsatt holder stand.