The Ninety-Day Grain

The bar in Kirkwall had five tables and a fire, and the door opened straight onto a street of grey stone with the cathedral at the top of it. Polly took the table nearest the heat, because after a day on the water there is no other table. "Can I see the menu?" she asked, and got a card with fewer things on it than she expected and more of them local.

Baren i Kirkwall hadde fem bord og en peis, og døra åpnet rett ut i en gate av grå stein med katedralen øverst. Polly tok bordet nærmest varmen, for etter en dag på sjøen finnes det ikke noe annet bord. "Kan jeg få se menyen?" spurte hun, og fikk et kort med færre retter enn hun ventet, og flere av dem lokale.

"Could you recommend a good dish?" The owner was a heron, which is a bird built for standing behind a counter, and she recommended the bannock without hesitation. Bere is a barley they have grown here for centuries, a six-row grain sometimes called the ninety-day barley because it ripens fast enough to finish inside a northern summer. Milled into beremeal it makes a flat, dark bannock that tastes of the field it came out of.

"Kan du anbefale en god rett?" Eieren var en hegre, som er en fugl bygd for å stå bak en disk, og hun anbefalte bannocken uten å nøle. Bere er en bygg de har dyrket her i århundrer, et seksradskorn som noen kaller nittidagersbygg fordi det modnes fort nok til å bli ferdig i løpet av en nordlig sommer. Malt til beremel blir det en flat, mørk bannock som smaker av åkeren den kom fra.

"Do you have vegetarian options?" Polly asked, and the heron pointed back at the same line on the card. Bannock, butter, and crowdie, the soft fresh cheese the farms have always made. The same grain has a second life across town at the distillery under the tower, working since seventeen ninety-eight, where the whole street smells of warm malt on the right morning.

"Har dere vegetarretter?" spurte Polly, og hegren pekte tilbake på den samme linja på kortet. Bannock, smør og crowdie, den myke ferskosten gårdene alltid har laget. Det samme kornet får et nytt liv på den andre siden av byen, på destilleriet under tårnet, i drift siden syttenhundreognittiåtte, der hele gata lukter varm malt en riktig morgen.

"Can we get the bill, please?" Polly said when the plate was empty, and the heron took her time bringing it, which is a compliment. Outside, the wind had dropped to the level the islands consider still. Polly walked up the grey street past the red sandstone of the cathedral with the taste of a hard climate on the roof of her mouth.

"Kan vi få regningen, takk?" sa Polly da tallerkenen var tom, og hegren tok seg god tid med å komme med den, noe som er en kompliment. Ute hadde vinden lagt seg til det øyene regner som stille. Polly gikk opp den grå gata forbi den røde sandsteinen i katedralen med smaken av et hardt klima i ganen.