The Chair by the Fire

The guesthouse stood above the harbour, with its door on the sheltered side. On these islands, that is the side you put a door on. It was kept by a North Ronaldsay ewe, one of the shore sheep that eat seaweed. Polly stood in the hall. "Do you have any available rooms?"

Gjestehuset lå ovenfor havna, med døra på lesiden. På disse øyene er det den siden man setter en dør på. Det ble drevet av en søye fra North Ronaldsay, en av strandsauene som spiser tang. Polly sto i gangen. "Har dere noen ledige rom?"

There were rooms. There usually are in September. Polly said, "I would like a quiet room, please." The ewe waited a moment before she answered. The back rooms face the yard and the front rooms face the water. The wind finds both. After two nights you stop hearing it.

Det var rom ledig. Det pleier det å være i september. Polly sa: "Jeg vil gjerne ha et stille rom, takk." Søya ventet et øyeblikk før hun svarte. Rommene bak vender mot tunet, og rommene foran vender mot sjøen. Vinden finner begge. Etter to netter slutter du å høre den.

"Could you assist me with my luggage, please?" The ewe carried the bag up and set it beside a chair by the fire. Its frame was driftwood, because no tree grows here. Its back was oat straw, coiled into a hood. A joiner in Kirkwall named David Kirkness made that design standard in the middle of the eighteen hundreds.

"Kan du hjelpe meg med bagasjen, er du snill?" Søya bar bagen opp og satte den ved en stol foran peisen. Rammen var av drivved, for her vokser det ingen trær. Ryggen var av havrehalm, tvunnet til en hette. En snekker i Kirkwall som het David Kirkness gjorde den modellen til en standard midt på attenhundretallet.

"What time is check-out?" Polly asked. The ferry decides everything here. Then she sat in the chair. The straw hood cut the draught from the door, and for the first time since the boat she could hear herself breathe.

"Når er utsjekk?" spurte Polly. Ferga bestemmer alt her. Så satte hun seg i stolen. Halmhetta tok trekken fra døra, og for første gang siden båten kunne hun høre seg selv puste.