Tårnet mellom to hav

Tilbake i byen sto Polly ved foten av klokketårnet ved siden av den store Sankt Georgs kirke oppe på åsen. Tårnet henger ikke sammen med kirken. Det står for seg selv, en firkantet sjakt av stein med en klokkeetasje av buer og et spisst spir, bygd for mer enn fire hundre år siden som en mindre kopi av det berømte klokketårnet ved Markuskirken i Venezia. Originalen raste sammen for mer enn hundre år siden og ble bygd opp igjen, så kopien i Piran er i dag eldre enn tårnet den kopierer.

Back in town, Polly stood at the foot of the bell tower beside the great church of Saint George on the hill. It is not attached to the church. It stands alone, a square shaft of stone with a belfry of arches and a pointed spire, built more than four hundred years ago as a smaller copy of the famous bell tower of Saint Mark in Venice. The original collapsed more than a hundred years ago and was rebuilt, so the copy in Piran is now older than the tower it copies.

Inne i tårnet snor hundre og førtiseks trinn av tre seg oppover gjennom det støvete lyset. Polly hoppet opp ett av gangen, forbi tauene og bjelkene, til de store klokkene hang over hodet hennes, hver av dem stor nok til å bade i. Her oppe kom vinden rett fra havet, og den luktet, umiskjennelig, salt.

Inside, one hundred and forty-six wooden steps wind up through the dusty light. Polly hopped them one at a time, past the ropes and the beams, until the great bells hung over her head, each one big enough to bathe in. Up here the wind came straight off the sea and smelled, unmistakably, of salt.

Hele byen lå under henne. Oransje tak tumlet nedover åsen mot vannet på begge sider av halvøya, og nederst glødet torgets hvite oval i sola som en liten måne som hadde kommet ned for å hvile. Båter trakk hvite streker over havna. På den ene siden av tårnet var det ikke annet enn blått, det åpne Adriaterhavet som fortsatte mot Italia.

The whole town lay beneath her. Orange roofs tumbled down the hill to the water on both sides of the peninsula, and at the bottom the white oval of the square glowed in the sun like a small moon that had come down to rest. Boats drew white lines across the harbour. On one side of the tower there was nothing but blue, the open Adriatic going on toward Italy.

Polly snudde seg mot den andre siden. Langt borte i sør, forbi buen av bukta, flatet kysten ut, og et svakt hvitt skimmer lå over landet der saltfeltene fanget ettermiddagslyset. Vann på den ene siden, salt på den andre, og den lille byen i balanse på klippen sin mellom dem, bygd av det ene og betalt av det andre. Måken hadde snakket sant.

Polly turned to the other side. Far away to the south, past the curve of the bay, the coast flattened and a faint white shimmer lay on the land where the salt pans caught the afternoon light. Water on one hand, salt on the other, and the little town balanced on its rock between them, built from one and paid for by the other. The gull had told her the truth.