Klippen som dro sin vei

Enda lenger ned kommer Polly langt nok til å treffe en nabo. Ute i vannet, så nær at hun føler at hun kunne ha glidd bort dit, står et enslig tårn av blek stein med havet som brekker hvitt rundt foten. Det kalles Sandkornet, noe som er en spøk, for det er omtrent på størrelse med en liten kirke.

Further down still, Polly comes down far enough to meet a neighbor. Standing out in the water, close enough that she feels she could glide to it, is a single tower of pale rock with the sea breaking white around its foot. It is called the Grain of Sand, which is a joke, because it is roughly the size of a small church.

Det har ikke alltid stått der ute. For omtrent åtte hundre år siden var det en del av dette stupet, fast forbundet med det, helt vanlig. Så fullførte bølgene arbeidet de lenge hadde holdt på med under det, fjellet som bandt dem sammen, forsvant, og tårnet ble stående alene i havet. Polly ser på det en stund. Det er tynnere nederst enn øverst. Havet arbeider fortsatt.

It has not always been out there. About eight hundred years ago it was part of this cliff, joined on, ordinary. Then the waves finished the job they had been working at underneath it, and the connecting rock went, and the tower was left standing alone in the sea. Polly looks at it for a while. It is thinner at the bottom than at the top. The sea is still working.

En måke kommer forbi i øyehøyde, og denne er verdt å se på. Den er ikke en av de bråkete som følger båtene og stjeler pommes frites fra havnemuren. Dette er en korallmåke, og den spiser aldri avfall. Den lever av å jakte fisk ute på havet, noe som for en måke nesten er et prinsippspørsmål.

A gull comes past at eye level, and this one is worth watching. It is not one of the loud ones that follow boats and steal chips from the harbor wall. This is an Audouin's gull, and it does not scavenge at all. It makes its living out at sea, hunting fish, which for a gull is almost a matter of principle.

Den flyr ut over stredet med lyset bak seg til Polly mister den av syne. Hun ser tilbake på det enslige steintårnet, og på glipen mellom det og stupet, og tenker på at den glipen en gang var fast fjell som noen kunne ha gått over.

It goes out over the strait with the light behind it until Polly loses it. She looks back at the standing rock, and at the gap between it and the cliff, and thinks about how that gap was once solid stone that somebody could have walked across.