Tilbake opp

Nederst er det ikke annet å gjøre enn å snu og klatre opp igjen. Veien opp går saktere enn veien ned og tar atskillig mer av henne enn hun hadde ventet, og hun stopper to ganger og later begge gangene som om hun stopper for å se på utsikten.

At the bottom there is nothing to do but turn around and climb back up. Going up is slower than coming down and takes rather more of her than she expected, and she stops twice, and pretends both times that she is stopping to look at the view.

På et av de våte nederste trinnene sitter et albueskjell i en grunn fordypning i steinen. Fordypningen har nøyaktig samme form som skallet, fordi det har kommet tilbake til det samme stedet i årevis og slipt seg et sete der. Det drar ut om natten for å spise, vandrer noen trinn i mørket og finner hver morgen veien hjem til et hull som passer det og ingenting annet.

On one of the wet lower steps there is a limpet, sitting in a shallow dip in the stone. The dip is the exact shape of its shell, because it has been coming back to that same spot for years and grinding itself a seat there. It goes out at night to eat, wanders a few steps in the dark, and every morning finds its way home to a hole that fits it and nothing else.

Vel oppe har lyset dreid så mye at øyene ute i stredet kommer til syne. De er en annen verden. Der dette stupet er blek kalkstein full av hull og grotter, er de øyene rosa granitt, stablet i enorme glatte kampesteiner som noe en kjempe har lagt igjen, og der ute lever det firfisler i et antall man knapt skulle tro.

From the top, the light has come round enough to show the islands out in the strait. They are a different world. Where this cliff is pale limestone full of holes and caves, those islands are pink granite, piled up in huge smooth boulders like something left behind by a giant, and lizards live out there in numbers you would not believe.

Polly sitter på festningsmuren med vinden som stiger opp over kanten, og ser ned i renna i fjellet en siste gang. Nesten to hundre trinn, hogd for hånd, som fører ned gjennom et stup til en kopp kaldt vann. Hun legger av sted nordover langs kysten med sola til venstre.

Polly sits on the rampart with the wind coming up over the edge and looks down at the slot in the rock one more time. Nearly two hundred steps, hand cut, going down through a cliff to a cup of cold water. She sets off north along the coast with the sun on her left.