Ett eneste saltkorn

Den siste morgenen fløy Polly til enden av byen. Der står et lite hvitt fyr ved havet, ved siden av en rund kirke. Herfra så byen ut som et skip igjen.

On her last morning, Polly flew to the end of the town. A small white lighthouse stands there by the sea, next to a round church. From here, the town looked like a ship again.

Fiskebåtene forlot havna én etter én. Klokka i tårnet ringte over takene. På torget sto mannen med fiolinen alene i det første lyset.

The fishing boats left the harbour one by one. The bell in the tower rang over the roofs. On the square, the man with the violin stood alone in the first light.

Polly kjente fortsatt smaken av ett saltkorn. Hav, sol og tålmodige hender laget det, på samme måte i mer enn sju hundre år. Saltet bygde denne hvite byen.

Polly still tasted one grain of salt. Sea, sun and patient hands made it, the same way for more than seven hundred years. Salt built this white town.

Hun fløy én gang rundt byen. Så steg hun på morgenvinden. Steinskipet ble lite bak henne. Havet foran henne var stort og lyst.

She flew once around the town. Then she rose on the morning wind. The stone ship grew small behind her. The sea in front of her was wide and bright.