Byen som bor i én eneste bygning

Ved en kald, grå bukt langs kysten av Alaska ligger en by som heter Whittier, der nesten hele befolkningen bor under ett tak, helt bokstavelig talt, pakket inn i den samme høyreiste bygningen. Det er, uten mye overdrivelse, et helt samfunn brettet sammen til én eneste adresse.

On a cold, grey bay along the Alaskan coastline stands a town called Whittier, where almost the entire population lives under one roof, quite literally, packed inside the very same towering building. It is, without much exaggeration, a whole community folded into a single address.

Bygningen strekker seg over fjorten etasjer og ble opprinnelig bygget for hæren, for flere tiår siden, lenge før den ble en by i egen rett. Den huser nå leiligheter, en butikk, et postkontor, en politistasjon, en liten klinikk og til og med en kirke, slik at ordføreren, den lokale legen og den som selger deg melk, alle bor stablet oppå hverandre. Lange innendørs korridorer knytter sammen hver etasje, noe som er heldig, for Whittier får en virkelig imponerende mengde snø hver vinter, og innbyggerne kan klare seg gjennom det meste av hverdagen uten noen gang å ta på seg en jakke. Selv barna kommer seg til skolen gjennom en tunnel gravd under bakken.

That building rises fourteen storeys and was originally constructed for the army, decades ago, long before it became a town in its own right. It now houses flats, a shop, a post office, a police station, a small clinic, and even a church, so that the mayor, the local doctor, and whoever happens to sell you milk all live stacked one above another. Long internal corridors connect every floor, which is fortunate, because Whittier receives a truly formidable amount of snow each winter, and residents can go about most of daily life without ever pulling on a coat. Even the children reach school through a tunnel dug beneath the ground.

Å i det hele tatt komme seg inn i byen er enda merkeligere. Biler kjører inn gjennom en eneste smal tunnel sprengt gjennom fjellsiden, en tunnel som deles med jernbanen, noe som betyr at alle må vente på tur. Om natten stenger tunnelen helt, og ingenting beveger seg inn eller ut før morgenen. Byen blir rett og slett værende der den er, varm og opplyst mot mørket, én høy bygning som står alene i snøen, omkranset av fjell på alle kanter.

Getting into the town at all is stranger still. Cars enter through a single narrow tunnel blasted through the mountainside, a tunnel shared with the railway, which means everybody must take turns. At night the tunnel closes altogether, and nothing moves in or out until morning. The town simply stays where it is, warm and lit against the dark, one tall building standing alone in the snow, ringed by mountains on every side.