Lunsjen et helt land spiser

Klokken er akkurat passert tolv, og gaten har blitt stille. Skodder er halvveis nede. Kontoret du ville til er stengt, og den lille restauranten ved siden av er plutselig full.

It is just after noon and the street has gone quiet. Shutters are half down. The office you wanted is closed, and the small restaurant beside it is suddenly full.

I Den dominikanske republikk er lunsj dagens egentlige måltid, ikke middag. Tallerkenen som kommer, er hvit ris, stuede røde bønner helt over, og et stykke kjøtt, som regel kylling, med litt salat ved siden av og stekt grønn plantain hvis du har flaks. Den kalles la bandera, som betyr flagget, fordi fargene på tallerkenen er landets farger. Folk spiser den nesten hver dag i uken og blir aldri lei.

In the Dominican Republic lunch is the real meal of the day, not dinner. The plate that arrives is white rice, stewed red beans poured over it, and a piece of meat, usually chicken, with a little salad on the side and fried green plantain if you are lucky. It is called la bandera, which means the flag, because the colours on the plate are the colours of the country. People eat it most days of the week and do not get tired of it.

Det nyttige å vite er rytmen, ikke oppskriften. Hvis du dukker opp sulten klokken tre om ettermiddagen, finner du de gode stedene tomme og maten borte. Spis når alle andre spiser. Be så om en liten sterk kaffe etterpå, stående, og gå ut i varmen igjen.

The useful thing to know is the rhythm, not the recipe. If you turn up hungry at three in the afternoon you will find the good places empty and the food gone. Eat when everybody else eats. Then ask for a small strong coffee afterwards, standing up, and go back out into the heat.