Tilbake opp

Nederst er det ikke annet å gjøre enn å snu og klatre opp igjen. Det går mye saktere å gå opp enn å gå ned, og det er tyngre enn hun trodde. Hun stopper to ganger på veien. Begge gangene later hun som om hun stopper for å se på utsikten.

At the bottom there is nothing to do but turn around and climb back up. Going up is much slower than going down, and it is harder than she expected. She stops twice on the way. Both times she pretends that she is stopping to look at the view.

På et av de våte nederste trinnene sitter et albueskjell. Det sitter i en liten fordypning i steinen. Fordypningen har nøyaktig samme form som skallet. Albueskjellet har kommet tilbake til det samme stedet i mange år og sakte laget seg et sete der. Det drar ut om natten for å spise. Hver morgen finner det veien hjem igjen.

On one of the wet lower steps there is a limpet. It is sitting in a small dip in the stone. The dip has exactly the shape of its shell. The limpet has come back to that same place for years, and slowly made a seat there. It goes out at night to eat. Every morning it finds its way home again.

Fra toppen kan hun se øyene ute i vannet. De er helt annerledes. Denne klippen er blek kalkstein, full av hull og grotter. De øyene er rosa granitt, store glatte runde steiner som ligger stablet oppå hverandre.

From the top she can see the islands out in the water. They are completely different. This cliff is pale limestone, full of holes and caves. Those islands are pink granite, big smooth round rocks piled on top of each other.

Polly sitter på den gamle muren og ser ned i renna i fjellet en siste gang. Nesten to hundre trinn, laget for hånd, som går ned en klippe til en kopp kaldt vann. Så flyr hun nordover langs kysten.

Polly sits on the old wall and looks down the cut in the rock one last time. Almost two hundred steps, made by hand, going down a cliff to a cup of cold water. Then she flies north along the coast.