Du gløder. Ingen kan se det.

Sett deg i et helt mørkt rom, og du avgir fortsatt lys. Huden din sender ut en svak glød, kontinuerlig, og det har ingenting med kroppsvarme å gjøre.

Sit in a completely dark room and you are still giving off light. Your skin emits a faint glow, continuously, and it has nothing to do with body heat.

Et japansk team beviste det i to tusen og ni. De plasserte frivillige, avkledd til livet, i et lystett rom og rettet et ekstremt følsomt kamera mot dem i tjue minutter av gangen. Kameraet fanget opp en jevn, flekkete glød fra huden, sterkest rundt ansiktet. Gløden er et biprodukt av vanlig kjemi inne i cellene dine: reaksjoner som involverer oksygen, sender ut enkelte lyspartikler underveis.

A Japanese team proved it in two thousand and nine. They put volunteers, stripped to the waist, into a light-tight room and pointed an extremely sensitive camera at them for twenty minutes at a time. The camera picked up a steady, patchy shine coming off the skin, brightest around the face. The glow is a by-product of ordinary chemistry inside your cells: reactions involving oxygen throw off single particles of light as they go.

Det er en hake, og den forklarer hvorfor ingen noensinne har lagt merke til det. Lyset er omtrent tusen ganger svakere enn det svakeste et menneskeøye kan oppfatte. Du kommer aldri til å se det, og det vil ingen andre heller. Den samme studien fant at gløden stiger og synker gjennom dagen, svakest om morgenen og sterkest på sen ettermiddag, som betyr at ansiktet ditt et sted i alt dette holder en tidsplan.

There is a catch, and it explains why nobody ever noticed. The light is roughly a thousand times weaker than the faintest thing a human eye can detect. You are never going to see it, and neither is anybody else. The same study found the glow rises and falls across the day, weakest in the morning and strongest in the late afternoon, which means that somewhere in all of this your face is keeping a schedule.