Tenniskampen som varte i tre dager

Under Wimbledon i 2010 gikk to spillere ut på bane 18 for å spille en førsterundekamp. Ingen ventet seg noe spesielt. John Isner var amerikaner, høy av vekst, med en kraftig serve. Nicolas Mahut var franskmann, lavere rangert, og ikke kjent utenfor tennisverdenen. Kampen deres var satt opp til én ettermiddag.

Den ble ikke ferdig den ettermiddagen. Den ble heller ikke ferdig dagen etter.

De to spillerne startet kampen tirsdag 22. juni. Ingen av dem klarte å bryte den andres serve. De spilte gjennom tre sett, så fire. Da kvelden kom, med stillingen to sett hver, stanset dommeren kampen på grunn av dårlig lys. De måtte fullføre den neste dag.

Onsdag kom de tilbake. De spilte det femte settet, som ikke har tiebreak i Wimbledon. De måtte vinne med to spills margin. Stillingen steg og steg: 10-10, 20-20, 30-30. Mahut holdt sin serve. Isner holdt sin. Til slutt sto det 59-59. Publikum så på, tause, nesten flaue. Kampen måtte stanses igjen. Lyset, nok en gang.

Torsdag, etter over ti timer på banen, klarte John Isner endelig å bryte serven til sin utmattede motstander. Sluttresultatet i femte sett ble 70-68. Hele kampen varte i 11 timer og 5 minutter. Mahut slo 103 esser og tapte likevel.

Da det var over, klarte ingen av spillerne å snakke ordentlig foran kameraene. Begge fikk små medaljer til minne om det som hadde skjedd. Selve banen fikk en liten plakett satt opp. Mange år senere er det fortsatt den lengste tenniskampen som noen gang er spilt, og de fleste i tennisverdenen tror den aldri vil bli slått.