Felt av hvitt vann

Polly forlot byen ved daggry og fulgte kysten sørover, forbi en bred bukt og en småbåthavn, til åsene trakk seg tilbake og landet lå flatt ved munningen av en liten elv. Da så hun dem. Hundrevis av grunne, rektangulære bassenger lå side om side helt ut til havet, og hvert av dem holdt morgenhimmelen som et speil. Dette er saltfeltene i Sečovlje, og her har man laget salt i mer enn sju hundre år.

Polly left the town at first light and followed the coast south, past a wide bay and a marina, until the hills stepped back and the land lay flat at the mouth of a small river. Then she saw them. Hundreds of shallow rectangular pools lay side by side to the edge of the sea, each one holding the morning sky like a mirror. These are the salt pans of Sečovlje, and salt has been made here for more than seven hundred years.

Metoden er nesten latterlig enkel og umulig tålmodig. Sjøvann slippes inn gjennom kanaler og flyttes gjennom sommeren fra basseng til basseng, hvert grunnere og varmere enn det forrige, mens sola løfter vannet bort og etterlater saltet. Polly vasset ut til vannet nådde anklene. Saltlaken var varm som et bad og så tung av salt at føttene kjentes lettere i den.

The method is absurdly simple and impossibly patient. Sea water is let in through channels and moved from pool to pool over the summer, each one shallower and warmer than the last, while the sun lifts the water away and leaves the salt behind. Polly waded in ankle deep. The brine was warm as a bath and so heavy with salt that her feet felt lighter in it.

I de siste bassengene var saltarbeiderne allerede i gang. De skjøv lange river av tre sakte gjennom vannet, slik at de våte, hvite krystallene samlet seg i små kjegler. Ingen maskiner, bare tre og skuldre og det samme langsomme taket som saltfeltene har kjent siden middelalderen. Polly satt ytterst på et riveskaft og så en kjegle vokse, korn for korn.

In the last pools the salt workers were already at it, pushing long wooden rakes slowly through the water so that the wet white crystals gathered into small cones. No machines, just wood and shoulders and the same slow stroke the pans have known since the Middle Ages. Polly rode the end of a rake handle and watched a cone grow, grain by grain.

En av arbeiderne satte seg på huk og viste henne bunnen av bassenget. Det var ikke gjørme. Det var en mørk, glatt, levende hinne av bittesmå alger og mineraler som arbeiderne dyrker som en hage og har stelt siden trettenhundretallet. Den holder gjørma nede og saltet oppe, og derfor blir saltet her rent og hvitt. Polly forsto at hun sto midt på en svært gammel slags gård.

One worker crouched and showed her the floor of the pool. It was not mud. It was a dark, smooth, living skin of tiny algae and minerals that the workers cultivate like a garden and have tended since the thirteen hundreds. It keeps the mud below and the salt above, which is why the salt here comes out clean and white. Polly understood she was standing in a very old kind of farm.