Polly Orders a Coffee

The rain decided for Polly. It started halfway across the square, and the nearest door was a corner cafe with fogged windows and a striped awning dripping in slow drops. "Hello, good afternoon!" A badger in a bow tie looked up from the coffee machine as if visitors on rainy days were his favorite kind.

Regnet bestemte for Polly. Det begynte midt på torget, og nærmeste dør hørte til en hjørnekafé med duggete vinduer og en stripete markise som dryppet sakte. «Hei, god ettermiddag!» En grevling med sløyfe så opp fra kaffemaskinen som om besøk på regnværsdager var favorittsorten hans.

"A coffee with milk, please. Not too hot, if possible." The badger nodded like someone taking the request very seriously, then slid a glass case forward without a word. Inside, golden and sugared, waited the famous ones. "Do you have churros? Everyone talks about them." He pretended to be offended that the question was even necessary. "For here, please. I want to sit by the window for a while."

«En kaffe med melk, takk. Ikke for varm, hvis det går.» Grevlingen nikket som en som tar bestillingen svært alvorlig, og skjøv så fram en monter uten å si et ord. Der inne ventet de, gylne og sukrede, de berømte. «Har dere churros? Alle snakker om dem.» Han lot som han ble fornærmet over at spørsmålet i det hele tatt var nødvendig. «Jeg tar den her, takk. Jeg vil sitte en stund ved vinduet.»

The window seat came with the sound of rain and a view of umbrellas hurrying past. Polly dipped, tasted, and understood the entire neighborhood a little better. "The check, please. How much do I owe you?" The number was small; the discovery was not. "How delicious! I am definitely coming back tomorrow." The badger just polished a cup and smiled, because he had heard that before, and it was always true.

Vindusbordet kom med lyden av regn og en parade av travle paraplyer. Polly dyppet, smakte og forsto hele nabolaget litt bedre. «Regningen, takk. Hvor mye skylder jeg?» Summen var liten; oppdagelsen var det ikke. «Så godt! I morgen kommer jeg tilbake, helt sikkert.» Grevlingen pusset bare en kopp og smilte, for det hadde han hørt før, og det var alltid sant.