Lake Baikal

Polly woke up on the fifth morning and the world had become water.

Polly våknet den femte morgenen og verden hadde blitt til vann.

The train was running along the southern shore of Lake Baikal. The lake filled the entire window: not a lake so much as a sea, except for the perfect stillness and the impossible clarity of the colour, which was a blue that seemed to start somewhere deep below the surface and rise up.

Toget kjørte langs den sørlige bredden av Bajkalsjøen. Innsjøen fylte hele vinduet: ikke så mye en innsjø som et hav, bortsett fra den perfekte stillheten og den umulige klarheten i fargen, som var en blåfarge som så ut til å starte et sted dypt under overflaten og stige opp.

Igor, the fisherman, had been awake for two hours. He was at the window with a small notebook.

Igor, fiskeren, hadde vært våken i to timer. Han sto ved vinduet med en liten notisbok.

"Baikal," he said. "It is the deepest lake in the world. One thousand six hundred and forty-two metres at its deepest point. It is also the oldest lake. Twenty-five million years old. Most lakes fill in with sediment over time. Baikal is in a rift valley that is still growing. The bottom drops faster than the sediment can fill it."

"Bajkal," sa han. "Det er den dypeste innsjøen i verden. Ett tusen seks hundre og førtito meter på det dypeste punktet. Det er også den eldste innsjøen. Tjuefem millioner år gammel. De fleste innsjøer fylles med sediment over tid. Bajkal ligger i en riftdal som fortsatt vokser. Bunnen synker raskere enn sedimentene kan fylle den."

The water outside was so clear that Polly could see boulders on the lake floor in the shallow areas. The clarity is up to forty metres in the right conditions.

Vannet utenfor var så klart at Polly kunne se steiner på innsjøbunnen i de grunne områdene. Klarheten er opptil førti meter under de rette forholdene.

"It also holds," Igor said, "twenty-three percent of all the unfrozen fresh water on Earth. More than all the North American Great Lakes combined."

"Den inneholder også," sa Igor, "tjuetre prosent av alt det ikke-frosne ferskvannet på jorden. Mer enn alle de nordamerikanske store innsjøene til sammen."

Polly looked at the lake. It did not look like twenty-three percent of anything. It looked like a single still blue thing.

Polly så på innsjøen. Den så ikke ut som tjuetre prosent av noe som helst. Den så ut som en enkelt, stille blå ting.

The train stopped at Slyudyanka station. Igor got off. He shook Polly's wing tip with two fingers, gravely. "Three days fishing. Then home." He waved through the window and was gone.

Toget stoppet på Slyudyanka stasjon. Igor gikk av. Han tok Pollys vingetipp med to fingre, alvorlig. "Tre dager med fiske. Så hjem." Han vinket gjennom vinduet og var borte.

For three more hours, the train ran the shore. A group of Baikal seals popped their heads above the surface a kilometre offshore. They are the world's only purely freshwater seal species.

I tre timer til kjørte toget langs bredden. En gruppe Bajkalsel dukket opp med hodene over overflaten en kilometer fra land. De er verdens eneste rent ferskvannsselart.

Polly thought about scale. Below her was water older than her species. Inside that water was a tiny pink shrimp called Epischura that did not exist anywhere else on Earth. It kept the lake clear. It had been keeping it clear for twenty million years.

Polly tenkte på skala. Under henne var vann eldre enn hennes art. Inni det vannet var en liten rosa reke kalt Epischura som ikke fantes noe annet sted på jorden. Den holdt innsjøen klar. Den hadde holdt den klar i tjue millioner år.