Crossing the Urals

On the third morning, the train stopped at Yekaterinburg. Galina had already left in the night. Pavel was still asleep. Two new passengers had taken the empty bunks: a soldier of perhaps twenty in a uniform too clean to have been worn yet, and an older man with grey-yellow hair and a fishing tackle box.

På den tredje morgenen stoppet toget i Jekaterinburg. Galina hadde allerede dratt i løpet av natten. Pavel sov fortsatt. To nye passasjerer hadde tatt de tomme køyesengene: en soldat på kanskje tjue år i en uniform som var for ren til å ha blitt brukt ennå, og en eldre mann med grå-gult hår og en fiskeskrin.

Polly hopped to the window.

Polly hoppet bort til vinduet.

Yekaterinburg is the largest city in the Urals. The Ural Mountains divide Europe from Asia. They are not high, more a long worn ridge than a wall. But they are old. Five hundred million years ago, the Urals were already a major mountain range. They have been worn down for half a billion years and are still there. They are some of the oldest mountains on Earth.

Jekaterinburg er den største byen i Uralfjellene. Uralfjellene deler Europa fra Asia. De er ikke høye, mer en lang slitt rygg enn en mur. Men de er gamle. For fem hundre millioner år siden var Uralfjellene allerede en stor fjellkjede. De har blitt slitt ned i en halv milliard år og er fortsatt der. De er noen av de eldste fjellene på jorden.

The Trans-Siberian crosses the Urals through Yekaterinburg. There is a small marker at kilometre 1,777 of the line that says EUROPE on one side and ASIA on the other. The conductor told Polly, with a small smile, that the marker was a tourist invention. The real border, geographically, was not at a clean point. The dividing line runs roughly along the watershed of the Ural River.

Den transsibirske jernbanen krysser Uralfjellene gjennom Jekaterinburg. Det er en liten markør ved kilometer 1 777 av linjen som sier EUROPA på den ene siden og ASIA på den andre. Konduktøren fortalte Polly, med et lite smil, at markøren var en turistoppfinnelse. Den virkelige grensen, geografisk sett, var ikke på et klart punkt. Skillelinjen går omtrent langs vannskillet til Uralelven.

But the symbolic crossing was the point.

Men den symbolske kryssingen var poenget.

The new passenger with the tackle box opened it and laid out his lures on the table. He arranged them by colour.

Den nye passasjeren med fiskeskrinet åpnet det og la ut agnene sine på bordet. Han ordnet dem etter farge.

"Where do you fish?" Polly asked.

"Hvor fisker du?" spurte Polly.

He looked up. "Lake Baikal," he said. "In three days. Omul. The salmon of Baikal. You will not find it anywhere else in the world." He pointed at a green-and-silver spoon. "This is what I use."

Han så opp. "Bajkalsjøen," sa han. "Om tre dager. Omul. Bajkals laks. Du finner den ikke noe annet sted i verden." Han pekte på en grønn-og-sølv skje. "Dette er hva jeg bruker."

A few hours later, near Pervouralsk, the train slowed past a small white obelisk in a clearing. EUROPE on one side. ASIA on the other. Three tourists waved at the train. Pavel lifted one hand from his laptop and waved back.

Noen timer senere, nær Pervouralsk, sakket toget farten forbi en liten hvit obelisk i en lysning. EUROPA på den ene siden. ASIA på den andre. Tre turister vinket til toget. Pavel løftet en hånd fra laptopen sin og vinket tilbake.

The obelisk slid away. The train had crossed a continent the way you might cross a small street.

Obelisken gled bort. Toget hadde krysset et kontinent slik du kanskje krysser en liten gate.