The Bay of Naples

Polly came in over the Bay of Naples in late morning. The water was the colour of green glass. Mount Vesuvius sat on the far side of the bay, half-veiled in haze, a perfectly cone-shaped mountain that had buried Pompeii in 79 AD and had not erupted since 1944. The air smelled of salt and pine and the diesel of small fishing boats.

Polly kom inn over Napolibukten sent på formiddagen. Vannet hadde fargen av grønt glass. Vesuv lå på den andre siden av bukten, halvt tilslørt i dis, et perfekt kjegleformet fjell som hadde begravd Pompeii i år 79 e.Kr. og ikke hadde hatt utbrudd siden 1944. Luften luktet av salt, furu og diesel fra små fiskebåter.

She followed the curve of the shoreline westward. Through the streets of Mergellina she could see laundry hanging from balconies, scooters threading between cars, and a man with a wooden cart selling lemons the size of her own head.

Hun fulgte kystlinjens kurve vestover. Gjennom gatene i Mergellina kunne hun se klesvask henge fra balkonger, scootere som slynget seg mellom biler, og en mann med en trekjerre som solgte sitroner på størrelse med hennes eget hode.

Her destination was a building right on the water in the Villa Comunale park: a long ochre-painted Italian neoclassical structure with tall arched windows. A small brass plaque read STAZIONE ZOOLOGICA ANTON DOHRN. Below that, in smaller letters, FONDATA 1872.

Målet hennes var en bygning rett ved vannet i Villa Comunale-parken: en lang okerfarget italiensk nyklassisk struktur med høye buede vinduer. En liten messingplakett leste STAZIONE ZOOLOGICA ANTON DOHRN. Under det, med mindre bokstaver, FONDATA 1872.

Polly knew about this place. It had been founded by a German zoologist named Anton Dohrn, who had come to Naples in his twenties because the bay was the richest marine ecosystem in Europe and he wanted to study it. He had built the institute with his own family money and the help of fellow scientists. It was the oldest still-operating marine biology institute in the world. It had been studying octopuses since 1873.

Polly kjente til dette stedet. Det hadde blitt grunnlagt av en tysk zoolog ved navn Anton Dohrn, som hadde kommet til Napoli i tjueårene fordi bukten var det rikeste marine økosystemet i Europa, og han ønsket å studere det. Han hadde bygget instituttet med sin egen families penger og med hjelp fra kollegaer. Det var det eldste fortsatt opererende marinbiologiske instituttet i verden. De hadde studert blekkspruter siden 1873.

She perched on a wrought-iron railing near the entrance. A young researcher in white shoes and a navy lab coat was unlocking the back door. The woman saw Polly. She did not look surprised. "Sei in ritardo," she said, smiling. "Or maybe early. Come on in."

Hun satte seg på et smijernsgjerde nær inngangen. En ung forsker i hvite sko og en marineblå laboratoriefrakk låste opp bakdøren. Kvinnen så Polly. Hun så ikke overrasket ut. "Sei in ritardo," sa hun, smilende. "Eller kanskje tidlig. Kom inn."

That is how Polly walked through the back door of the Stazione Zoologica.

Slik gikk Polly gjennom bakdøren til Stazione Zoologica.

The building smelled of seawater, briny and clean. Long corridors ran between rooms full of tanks. Through the glass walls she could see ribbons of sardines turning together, a small octopus pressed against one corner of its tank, a sea hare moving slowly over a kelp blade.

Bygningen luktet av sjøvann, salt og rent. Lange korridorer strakte seg mellom rom fulle av tanker. Gjennom glassveggene kunne hun se sardiner som beveget seg i bånd, en liten blekksprut presset mot et hjørne av tanken sin, en sjøhare som beveget seg sakte over et tangblad.

The researcher's name was Chiara Bianchi. She had been studying cephalopod cognition at this institute for nine years. She walked quickly. "The director is in Stockholm this week," she said. "You will mostly see me and the animals. The octopuses are the smartest of our animals. Or at least the smartest of the ones we are sure are conscious. The jury is still out on the sea hares."

Forskerens navn var Chiara Bianchi. Hun hadde studert bløtdyrkognisjon ved dette instituttet i ni år. Hun gikk raskt. "Direktøren er i Stockholm denne uken," sa hun. "Du vil for det meste se meg og dyrene. Blekksprutene er de smarteste av dyrene våre. Eller i det minste de smarteste av de vi er sikre på er bevisste. Juryen er fortsatt ute når det gjelder sjøharene."

They came to a tall round tank in a quiet back room. A handwritten card on the side read PASTA, 2.3KG, GPO. Inside the tank, in the corner, half-folded into a coil of plastic pipe, was a giant Pacific octopus. Most of its body was the colour of the pipe. Eight arms wrapped tidily around itself. One eye, golden and rectangular-pupiled, watched them through the glass.

De kom til en høy rund tank i et stille bakrom. Et håndskrevet kort på siden leste PASTA, 2,3KG, GPO. Inne i tanken, i hjørnet, halvt foldet inn i en spiral av plastikkrør, var en gigantisk Stillehavsblekksprut. Mesteparten av kroppen hadde fargen til røret. Åtte armer var pent viklet rundt seg selv. Ett øye, gyllent og med rektangulær pupill, fulgte dem gjennom glasset.

Chiara set her coffee on a counter. "Pasta," she said, "meet Polly."

Chiara satte kaffen sin på en benk. "Pasta," sa hun, "møt Polly."

The octopus did not move. Its skin slowly turned a soft pink at the edges of where it touched the pipe. Polly tilted her red head. The octopus tilted nothing, but its single visible eye stayed on her.

Blekkspruten beveget seg ikke. Huden ble sakte myk rosa i kantene der den rørte røret. Polly vippet på det røde hodet sitt. Blekkspruten vippet ingenting, men det ene synlige øyet holdt seg på henne.

"You can perch on the rim," Chiara said. "She will not splash you. She is calm in the mornings. She gets clever in the afternoons."

"Du kan sette deg på kanten," sa Chiara. "Hun vil ikke sprute deg. Hun er rolig om morgenen. Hun blir smart på ettermiddagen."